En venn av meg har et videoopptak fra 28. november 1994. Det er kveld, eller kanskje natt, og jeg feirer seieren etter folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap sammen med kampfeller i ”Studenter mot EU”. Det klirrer i glass, musikken er glad, vi danser. Jeg har et fargerikt bånd i håret, dobb i nesen, ler og synger der jeg farer forbi kameraet. Jeg ser så ualminnelig lettet og lykkelig ut.

Over hva? Over at ”vi” hadde vunnet naturligvis. Vi hadde vært et lag. Vi hadde stått på døgnet rundt. Tatt ut alt. Og vi hadde seiret.
Men jeg hadde vel også politiske forhåpninger? Jeg tror det. Jeg tror jeg trodde jeg hadde vært med på noe avgjørende viktig; at folkeavstemningen skulle bli et veiskille. At Norge nå ville bli annerledes. At EU med alle sine feil og mangler nå, via dette stikket og andre stikk, skulle svekkes. At alternative og bedre organisasjoner ville seile opp.

I alt dette tok jeg feil. Norge ble ikke annerledes. Norge har under skiftende regjeringer lagt seg så tett på EU som det er mulig å gjøre, uten å være medlem. EU er ikke svekket, og andre organisasjoner har ikke seilt opp som alternativer til EU. Etter 1994 har EU-integrasjonen tiltatt i dybde og bredde. 27 land er med. Når Island nå trolig blir medlem, blir Norge det eneste ikke-medlemmet i Norden.

Mer EU – ikke mindre
Det var garantert ikke slik jeg hadde tenkt meg det. Jeg kan ikke ha tatt ordentlig innover meg konsekvensene av EØS – at EU-retten gjennom denne avtalen skulle gis forrang i alle spørsmål som berørte det indre markedet, også i Norge. Siden ratifiseringen i 1994, er over 5000 rettsakter integrert i norsk lov gjennom EØS. Omfanget av det øvrige samarbeidet som skulle utvikle seg mellom Norge og EU, som Schengen-avtalen, justissamarbeidet og forsvarssamarbeidet, kunne jeg jo vanskelig forutse. Ei heller kunne jeg vite i hvilken grad Norges samarbeidspartnere innenfor EU skulle komme til å prioritere EU fremfor andre organisasjoner.

Og ikke i min villeste fantasi tenkte jeg vel at EU så kort tid etter skulle ha innlemmet hele Sentral-Europa og store deler av Øst-Europa, at EFTA-siden i EØS-avtalen skulle stå i fare for å bli redusert til å bestå av Norge og Liechtenstein.

Stillheten etterpå
Og de jeg feiret med den novembernatten i 1994? Hva har de tenkt etterpå? Er de, nå i ettertid, fornøyd med resultatet? Ble ting slik de hadde forestilt seg det? Jeg kan bare ikke tro det, men jeg vet det ikke sikkert. For vi har ærlig talt ikke snakket så mye om det siden.

Og det er vi tilsynelatende ikke alene om. Ja eller nei i 1994, EU ser rett og slett ut til å ha blitt lagt til side. 28. november 2009 er det femten år siden debatten raste. Etterpå har de fleste av oss i det store og hele unngått saken.

Heller Soria Moria
Jeg skal ikke utbrodere det fatale ved dette. La meg ganske enkelt konstatere følgende: Avgjørende premisser for norsk politikk og lovgivning bestemmes nå av organer i en organisasjon der Norge er uten formell innflytelse. Vi diskuterer knapt om det er greit at det er slik. Vi har bare så vidt tatt innover oss faktum. Så godt vi kan, omgår vi saken, fortrenger realitetene, snakker om Soria Moria, nordisk samarbeid og FN-sporet.

Hva dette skyldes? Det er en kjent sak at EU-spørsmålet splitter de fleste regjerings-konstellasjoner og partier. Få har politisk egeninteresse i å ta i saken, i hvert fall ikke på kort sikt. Norsk økonomi klarer seg dessuten godt nok utenfor EU, finanskrise eller ei. Verken verdiskapningshensyn, sysselsettings- hensyn eller skatteinngangshensyn gjør Europa-spørsmålet prekært. Velferdsstat har vi – samt oljepenger til å finansiere den, uavhengig av EU.

Når ledelsen har gått for dagen
Jeg skal heller si litt om en annen årsak – nemlig manglende lederskap. Det at Europa-spørsmålet ikke er på dagsorden skyldes også at ingen egentlig leder an for å få spørsmålet dit.

Hva er det egentlig vi etterlyser når vi ”etterlyser lederskap” i Europa-debatten? Først og fremst ser vi vel etter noen som fremfor å ”okke” seg over manglende lederskap, selv tar ledelsen. En leder tar posisjon og får ting gjort. En leder sitter ikke rådvill i vent på at ”noen” skal foreta seg noe når noe avgjørende står på spill.

En leder tar stilling, skjærer igjennom og prioriterer det viktige foran det mindre viktige. Å ta lederskap i EU-saken er ikke å prate løselig og ”korrekt” om at EU-saken er ”viktig”, som en av mange saker. Å lede an i Europa-debatten er å prioritere den, å satse på den fremfor annet, også om det skulle bli ubehagelig og konfliktfylt og vise seg ”lite tjenlig” sånn umiddelbart. En leder takler motstand. En leder sier og gjør som hun finner klokt, alt tatt i betraktning, også om noen skulle mislike det, også om hun skulle få motstandere. Hun står på sitt, omkostninger til tross.

Men hun gjør det ikke på hvilken måte som helst. Å ta lederskap i EU-saken dreier seg om å vinne respekt hos meningsfeller, men også hos meningsmotstandere. En leder er klar og tydelig på sitt eget ståsted, men ser at det andre tenker og mener stadig vekk kan være rimelig det også. Hun kan være for norsk EU-medlemskap, eller hun kan være mot – men hun vet, og viser at hun vet, at skillet mellom fornuft og ufornuft ikke går mellom EU-tilhengere og EU-motstandere eller vise versa. En leder skjærer igjennom, hun vingler ikke – men hun lar det heller ikke gå prestisje i ting.

Å ”omskrive” Europa-spørsmålet
Et godt lederskap er kunnskapsbasert. En leder tar informerte beslutninger. Jeg har allerede vært inne på det: Vi følger ikke med lenger; mange av oss har ”skrudd av” EU etter 1994. Vi vet i grunnen ikke så mye om saken. Å etterlyse lederskap i Europa-spørsmålet er å etterlyse lederskikkelser som er satt inn i saken, eller som i det minste gjør alt de kan for å sette seg inn i saken. Å lede an i EU-saken fordrer at man har den kunnskap som skal til for at andre skal ville la seg lede.

Det fordrer dessuten at man greier å formidle – og bevege med – det man vet. Å ta lederskap er å få med seg andre, å få dem til å forstå og se betydningen av det saken gjelder. Når vi leter etter lederskap i Europa-spørsmålet, ser vi også etter skikkelser som evner å engasjere, som evner å ”omskrive” EU-saken til noe som angår og berører, bredt og vidt.

Ordet ”omskrive” i denne sammenheng har jeg fra den amerikanske filosofen Richard Rorty – og noe han har skrevet om kvinnefrigjøringen. La meg forklare. I dag betrakter mange det som selvsagt at kvinner skal ha rett til de samme rettighetene som menn. Slik har det ikke alltid vært. Da John Stuart Mill gav ut Kvinneundertrykkelsen (1869), var han alt en respektert filosof og samfunnsdebattant. Boken skulle senere bli en liberalfeministisk klassiker. Førsteutgivelsen var like fullt en fiasko. Gi kvinner rettigheter på lik linje med menn? Det var uhørt. Det ble sagt at geniet Mill fullstendig hadde mistet grepet. Det er vanskelig å fatte i ettertid. Mill argumenterer sylskarpt og tilsynelatende uangripelig for det moralsk vilkårlige i å behandle kvinner som annenrangs vesener. Kvinneundertrykkelsen er etter alle målestokker et lysende verk. Men samtiden så det rett og slett ikke slik. Resonnementer mange i dag vil anse som høyst fornuftige og selvfølgelige, ble ansett som helt urimelige av en mengde presumptivt fornuftige mennesker i 1800-tallets England.

Grunnen? Ifølge Rorty, var budskapet om kvinnefrigjøring ennå ikke ”omskrevet” på en måte som gjorde at det kunne innpasses i folks skjemaer og kategorier. Eller alternativt: Folks skjemaer og kategorier var ikke ”omskrevet” og tilpasset kvinnefrigjøringen. Jeg lurer av og til på om vi ikke kan se noe tilsvarende i norsk EU-debatt: Det er i grunnen ikke ”de gode argumenter” for at debatten bør tas som i siste instans er avgjørende – for slike argumenter er der jo vitterlig, og har vært der lenge, uten at noe fra eller til har skjedd. Det dreier seg heller ikke om retorikk i overfladisk forstand. Vanskene med å ”selge” Europa-spørsmålet vil ikke kunne overvinnes av reklamebyråer og kommunikasjonsrådgivere. Det som trengs er – igjen – lederskap, ledere som evner å ”omskrive” parametrene i EU-debatten mer grunnleggende, ledere som makter å finne nye innganger, nye perspektiver, nye ”vokabularer” – for å nytte et annet Rorty-ord.
 

Men hvorfor?
Og jeg har da, til slutt, kommet dit jeg måtte komme: Til spørsmålet om grunnen til at så få tar lederskap i norsk EU-debatt. Jo da, det finnes taktiske grunner til å omgå saken – man ønsker seg i regjering også videre – og listen jeg har laget her med krav til en leder kan jo dessuten synes avskrekkende. Man skal kunne sette seg selv i front, prioritere, takle motstand, vite og bevege. Det kan ikke være lett å være leder.

Hva venter vi på?
Men er det så mye vanskeligere i Norge enn andre steder? Vel, i en viss forstand er det kanskje det. Jeg vil i det minste kaste det frem som en hypotese: Fraværet av lederskap i Europa-spørsmålet er intimt knyttet til norsk konsensuskultur.

Denne kulturen er godt belyst i forskningen. Konflikter i det norske samfunn – mellom arbeid og kapital, mellom by og land, mellom kulturelle modernister og tradisjonalister, mellom kjønnene – har blitt administrert og regulert fredelig, gjennom kompromisser og forhandlinger opp igjennom. Spørsmål blir sjelden spisset ”på norsk”, man tar ikke radikalt og uforsonlig stilling ”for” eller ”mot”. Man gir og tar, toner ned de prinsipielle sidene ved motsetninger og stridsspørsmål, søker kompromisser. Vi ser det i statskirkedebatten (fortsatt statskirke – bare uten så altfor ”mye” stat), i monarkidebatten (monarki, ja – men uten makt til kongehuset), i miljødebatten (ja til grønn økonomi – så lenge oljenæring og fastlandsindustri ikke lider overlast), i kulturdebatten (ja til opera – bare den er folkelig nok og ikke viser for mye opera) – og i en rekke andre aktuelle debatter. Dette er ”det norske system”, som det har blitt beskrevet og analysert av Rune Slagstad, Francis Sejersted, Jens Arup Seip, Stein Rokkan og andre.

Når baksiden gir bråk
Nå utgjør ikke dette ”systemet” i alle henseender et ”problem”. En hel del godt kan også sies om norsk politisk kultur. Den er relativt fredelig, den er relativt demokratisk, og den er dessuten ikke uten suksess på resultatsiden. Norge ligger i teten på de fleste levekårsindekser. Noe gjør man opplagt riktig her.

Forhandlings- og konsensuskulturen vår har imidlertid også en bakside. Og jeg tror det er dette vi har sett i Europa-debatten. Under alt jeg har sagt om lederskap ligger nemlig dette: å ta stilling ”for” eller ”mot” noe. Det finnes ting man som leder verken kan eller vil kompromisse med, ting man ikke utsetter, legger lokk på eller administrerer bort. Men i henhold til norsk politisk kultur finnes det få slike helligheter.

Det å utøve lederskap – i denne forstand – er rett og slett litt ”utypisk” norsk. I norsk sammenheng vil det lett bli slik at konflikten mellom EU-motstandere og EU-tilhengere kan reguleres og takles som en hvilken som helst annen konflikt. EØS har derfor blitt vårt seiglivede nasjonale kompromiss.

Opinionsledere og eliter synes kompromisset ”fungerer”. Det er ikke ideelt – nesten ingen synes det – men vi lever da med det. Å lage bråk i en slik situasjon, reise prinsipielle faner, snakke om ”Europa”, ”ansvar”, ”forpliktelser”, tale ”stort” og handle kompromissløst – fordi situasjonen faktisk krever det – er, vel, skrekkelig ”unorsk”.

Men hva om noen kunne gjøre det likevel?

Om forfatteren
Cathrine Holst (f. 1974) er seniorforsker ved ARENA - Senter for europaforskning og postdoktor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Hun er redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift og spaltist i Aftenposten.