Publikasjoner
Kontakt:
ISCO Group
Postboks 7193 Majorstuen
N - 0307 OSLO
Tlf.: +47 22 06 87 00
Faks: +47 22 06 87 01
E-post: post@iscogroup.no
Besøksadresse:
Oscarsgate 23 i Homansbyen
|
 |
FORTELLINGENES TID
- I begynnelsen var ikke ordet, men fortellingen
av Dr. philos Ivar Frønes, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo
I begynnelsen var ikke ordet, men fortellingen. I perioden hvor industri-samfunnets samlebånd dominerte trodde mange at vi forlot fortellingenes mystikk og beveget oss inn i en lineær funksjonalistisk vekst. Men slik ble det ikke, i det moderne samfunn er vi mer enn noensinne omgitt av symboler, fortellinger og fortellere. Industrisamfunnets produkter var heller ikke fortellingsløse, selv om mange av dem i første omgang plasserte seg i den store fortellingen om framskrittet, hvor livet ble enklere med maskinenes og vitenskapens hjelp. Men tennene ble ikke bare hullfrie av moderne tannpasta, tannkremen ga også en ring av selvtillit og plasserte brukeren i fortellingen om de populære. Med økende velstand får flere og flere produkter mer symbolverdi enn bruksverdi, det var det Bang Olufsen grep men Tandberg ikke skjønte. Moderne hjem er fylt med kulturelle stikkord på livsstil og posisjon. Design står det mer eller mindre tydelig på tingene våre, eller det er festet små merkelapper på dem, slik at vi skal kunne skille mellom Armani og kanari.
Symbolene er ikke bare symboler, de peker mot fortellinger. Når Harley Davidson beskytter lyden på sine sykler juridisk er det ikke pga. selve lydopplevelsen, men fordi lyden er en del av den store fortellingen om Harley; The Great Freedom Machine. Den moderne medieverden er fylt med for-tellinger – og med symboler som viser til fortellinger. Men om fortellingens mengde og symbolenes press er nytt, så er fortellingenes og mytenes logikk gammel. Vi tenker i fortellinger, og har alltid gjort det.
Nøkkelfortellinger
I bilder og uttrykk skjules ofte klassiske fortellinger, i filmen om den vakre prostituerte som vinner den rike mannen ser vi mytene om Askepott. At den prostituerte ikke er fordervet til tross for sin virksomhet skyldes hennes naturlige og barnlige godhet. Barn er naturlig gode og ærlige i vår kultur, særlig jentebarn, som den romantiske fortellingen om lille Heidi i sin tid formidlet til europeiske barn og foreldre. I ”Pretty woman” blir da også den rike mannen snill bare av å være i nærheten av den naturlig gode Julia Roberts, slik menn ble av Heidi, fordi barn utstråler naturlig godhet. Her er vi ved de dypeste av våre fortellinger, som ofte kalles nøkkel-fortellinger, og som ligger som arketyper i dypet av den kulturelle veven. Nøkkel-fortellingene er ofte som eventyrene, her finnes helter og skurker, hindringer og gode hjelpere. I en dominerende norsk nøkkel-fortelling, Askeladden, vinner helten riket og prinsessen fordi han har flaks og fordi hans vennlighet skaffer ham gode hjelpere.
Nøkkelfortellingene lærer oss om drømmer og verdier, som når den store fortellingen om kjærligheten skaper ideen om den rette der ute et sted. Romeo og Julie lærer oss hva kjærlighet optimalt bør være, de forteller ikke om noe som en gang hendte. Siden de skal lære oss at forelskelsen er større enn livet, må de da også dø. Enkelte skuespillere klarer noen ganger å fange eller skape selve arketypen, som da James Dean for nesten et halvt århundre siden trakk skuldrene opp og presenterte verden for den nye ungdomsmytologien, opprøreren uten grunn. Den søkende opprørske unge mann var tøff utenpå men sårbar inni, en kombinasjon som ga kvinner en sterk trang til å stryke ham over håret og forstå hans komplekse indre.
Reklamen søker å plassere sine fortellinger og bilder i større fortellinger. Lotto-millionærene (som ikke er som andre millionærer) bygger på den norske grunnmytologien om at ”vanlige folk” er spontane, morsomme og ekte, mens de rike har stiv overleppe og ikke er naturlig gøyale slik vi blakke medlemmer av allmuen er.
Fortellingen om vanlige folk er også svært
populær i politikken, ytterfløyene lener seg oftest tungt mot fortellingen om folket. Idretten er også en god illustrasjon til fortellingenes betydning; f. eks. er idretts-industrien avhengig av at vi tror at doping er noe noen få driver med og ikke en del av systemet. Ideer om at doping skal legaliseres er ikke bare en mulig trussel mot idrettsfolks helse, det er primært en trussel mot fortellingen som bærer den kommersi-elle suksess, fortellingen om fair play mellom idrettsutøvere. Hvis vi ser fri-idrett som en konkurranse hvor vinnere kåres av medisinsk forskning og utstyrsprodusenter, gidder vi ikke være publikum. Den kommersielle gevinst er avhengig av at publikum tror på idrettens grunnmytologi.
Hva gjør fortellingene?
Fortellingene organiserer verden for oss, de skaper mening. Psykologer, sosialarbeidere og ledere har alle et vokabular av fortellinger som de plasserer begivenheter inn i. Erfaring er både å kjenne mange fortellinger, og evne til å se hvilke fortellinger vi faktisk befinner oss i. Fortellinger skaper ideer om årsaker, og legitimerer handlinger. Fortellingenes betydning ser vi i de siste tiårs utvikling av fortellingen om offerrollen - fortellingen med en selv som offer presenteres i terapi som i rettssaler og i hverdagslivets betroelser, underslag og vold er et skrik om hjelp i offerfortellingene. Den kriminelle som presenterer den klassiske selvbiografi hvor han selv er et offer, prøver å skape en årsakssammenheng som skal løfte hans handlinger ut av vanlige etiske mål.
Politikk er en kamp om fortellinger. De arketypiske fortellinger har ofte et element av de gode mot de onde, hvem som er ond er en definisjonssak, og en kampsak. I Norge kjemper Carl I. Hagen for å bli de gamle og svakes forsvarer, mens andre politikere like intenst søker å plassere han som den onde demon som har ansvaret for rasisme og etniske konflikter. Fortellingen om de onde er viktig, fordi den gjør oss andre gode uten mer innsats. I skrivende stund kjemper FRPs nestformann og en ung kvinne ikke om hva som skjedde, men om hvilken fortelling det var en del av.
Fortelling og forandring
Fortellingen endrer seg med historien. I familie og næringsliv har vi sett utviklingen fra hierarki og faste posisjoner til horisontale ordninger og medarbeiderskap. Lederfortellingen endrer seg, det kreves ikke bare handlingskraft, men sosial følsomhet. Jeg opplever (eller føler) nå at vi nå nærmer oss en konklusjon, sier møtelederen. Moderne lederidealer er de samme som de som preger barna i smørøyeprogrammene til NRK; de kan kommunisere, har fingerspissfølelse, de er selvstendige. Undersøkelser viser at selvstendighet er den egenskap som øker mest på foreldrenes liste over ting de vil framelske hos barna. Lydighet er bra, men ikke nok, moderne barn skal ikke bare høres, de skal kommunisere. De samme idealer preger skolen, familien, NRK og næringslivet.
De enkle fortellinger om produkter som gir popularitet er ikke lenger dominerende. Sjokoladen som skal nytes alene er knyttet til den moderne fortelling om MEG: Me-time som det heter, tiden bare sammen med meg selv. Me-time er en ny ting, siste del av fortellingen om kvalitetstiden: med barna, med elskeden og til slutt, med meg selv. Kjente menn står fram og sier de vil ha mer Me-time, mindre mas og mer livskvalitet. Før ville vi bli rike, nå vil vi bli aristokrater. Ønsket om det kvalitativt rike liv, om å gjøre det givende og spennende, om å kunne ha tid til blomstene langs veien (og kanskje en rusletur langs Silkeveien) framstilles riktignok som en radikal kamp mot stress og materialet, og ikke som en aristokratisk kamp for et enda bedre liv. En konsekvens av aristokratiseringen er at flere setter bort maset og vasken til andre, så de kan meditere ved kilder, vandre i fjell, eller få tiden med barna eller seg selv.
Fortellinger ligger i lag på lag. Når du kommer nær nok differensieres bildene, det som signaliserer rikdom og status sett fra avstand, forteller kanskje om vulgaritet for grupper som kjenne kodene. På avstand så Adelsten og Hennes & Mauritz temmelig like ut, for de nærmere innpå var dette to ulike symbolverdener. Så gikk da også Adelsten åt pipan mens Hennes & Mauritz har verdi som Statoil. Når kleskjedens ekspansjon og verdi er mindre omtalt enn NOKIAs suksess, er ikke dette bare fordi NOKIAs voldsomme vekst er spesiell, men også fordi NOKIA er en del av den store fortellingen om det nye; den nye teknologien og den nye økonomien. Postordre tilhører fortellingen om det gammeldagse litt proletærvulgære, internettbutikken defineres som noe annet selv om bøkene hentes fra hyller og bringes meg av postmannen. Men bestillings-formen er en annen, og ikke minst fortellingen. Som fortelling er det langt fra ELLOS til AMAZONE.
Feil fortelling
Fortellingene kan brått snu rundt, helten i dag er ute i morgen. Dette er verdens beste bil til rimelig pris, fortalte f.eks.den selgende fortelling. Men i et samfunn hvor stil og design betyr mer og mer kan fornuft bli et annet ord for pregløs og kjedelig, og eieren forstås som kjent på kjøretøyet. Den rene fornuft kan også bli et symbol på livsstil, verden lager en annen fortelling enn produsenten. Bilen som franske bønder skulle kunne kjøre ut på jordet og inn på torget var i flere tiår et ICON for unge intellektuelle. Citroën 2CV kunne neppe oppnådd en liknende posisjon hvis den hadde vært produsert i Tyskland - det franske er en egen fortelling.
Tom Wolfe beskriver i sin bok ”Forfenge-lighetens Fyrverkeri” hvordan en advokat i aktoratet gjør inntrykk på damer i juryen ved å spille helten i den alltid pågående kamp mot kriminaliteten. Senere prøver han å gjøre inntrykk på en dame i den små-radikale middelklassen med den samme fortellingen - men glemmer at fortellingen om ”den ensomme helts kamp mot de kriminelle” her heter ”systemets undertrykkelse av de ressurssvake”. Helten i den ene fortellingen er skurken i den andre. Da jeg var barn viste staten reklame-filmer med Per Asplin som drakk Solo og opplyste at han hadde det gøy uten alkohol. For målgruppa bekreftet dette fortellingen om at bare de teiteste holdt seg unna ølet.
Lett er det ikke, når scenene skifter og publikum er sammensatt og foranderlig. Vokabularet som gir status på innsiden ser annerledes ut fra utsiden. Konsulent-bransjens vokabular er et lett bytte for tegneserier som Dilbert. ”Vi er en aggressiv organisasjon med et fleksibelt konsept”, fortalte en mann oss på Dagsrevyen for en tid siden. Det er farlig å ikke legge merke til at man ikke er på seminar, og at andre fortellinger gjelder.
Selv de store og sterke kan bli fortellings-løse, eller ende opp i feil fortelling. Den klassiske norske industri har sannsynligvis rekrutteringsproblemer fordi den forstås som å representere fortiden. Faktisk er industrien hypermoderne og full av fascinerende teknologi, men ungdommen tror at den består av støv, samlebånd, kjedsomhet og Yngve Hågensen-menn som ruller røyk og hører på harry musikk. Den som skal rekruttere flinke unge damer til ingeniøryrkene oppdager at gode framtids-utsikter ikke er nok, i hvertfall ikke i gode tider. Industriens problem er at den er endt opp i feil fortelling.
Jakten på en fortelling
Kampen om fortellingen dreier seg også om kampen om helterollen. En strategi er å påberope seg en del av en gloriøs fortelling, da kan resten av fortellingen følge med. Hvis man hevder å være utbrent, impliserer dette at man en gang har brent med intens flamme, den utbrente er en helt som ofret seg til kreftene slapp opp. Det er fra disse at fortellingen om utbrenthet kom, og helten finnes jo. Men det finnes også personer som påberoper seg å være utbrente som aldri har avgitt så mye som en gnist.
Kampen om fortellingen er ofte kampen om hvilke fortelling som gjelder. Ved krise i en organisasjon snus ofte fortellingen, og heltene fra i går blir til skurkene i dag. På en restaurant i Oslo fikk en gang unge wannabee-japper navnet sitt skrevet på en plakett som fortalte hvem som hadde kjøpt dyrest champagne. Ikke lenge etter kom de og ville ha sitt navn bort. Fortellingen hadde snudd, heltene fra i går var ikke lenger helter. Det kan være dumt å etterlate seg for sterke spor i en foranderlig tid, og det er alltid dumt å gifte seg med tidsånden.
I usikkerhetens tid
”Merket det stend um mannen han stupa”. Men merker kan falle, og ikke minst kan de besmittes. Lite tillitvekkende grupper elsker bilmerket ditt og plasserer det i en annen fortelling, betegnelsen ”pornopanne” på parabolantennene indikerer at fortellingen om parabolen som et uttrykk for kultur-interesse neppe slår igjennom. I det raffinerte fortellingssamfunn er som kjent ikke all reklame god reklame, produktets kvalitet blir lett borte hvis man promoterer skit. Søppel-TVs kommersielle problem er at hvem man omgås forteller hvem man er.
Det postindustrielle samfunn kalles ofte risikosamfunnet. Under usikkerhet vokser betydningen av tillit - hvem skal vi tro på i kugalskapens tid? Tillit er som et rådyr, sa en klok person - skremmer man det bort kommer det sjelden tilbake. Enkelte aviser tror ennå at de lever i en tid der folk tror alt er sant som står trykk, og de hogger lykkelig løs på restene av sin tillitskapital. I jakten på kortsiktig gevinst mister man det som i det moderne samfunn betyr mest av alt: Troverdighet.
Fortellinger skapes og forsvinner. Å bli stående fortellingsløs betyr ikke bare at du blir usynlig, men at du lett plasseres i en annen fortelling. Som Madonna uttrykte det da hun publiserte sin selvbiografi: det gjelder å skrive sin historie før andre gjør det. Overgangene mellom fortellingene er flytende og det er kort til avgrunnen: de stolte tradisjoner kan fort bli til fortellingen om det gammeldagse og inkompetente. Også den som produserer salpeter og olje møter fortellingene, ikke bare de som selger design, og ungdommens valg av linjer på videregående bygger like mye på fortellingene som på yrkesrettleiingen.
Det finnes alltid konkurrenter og fiender som vil plassere deg i en annen fortelling, og tidsånden kan brått forandre seg og forvandle en møysommelig oppbygget posisjon til noe helt annet. Jo mer flytende landskap en beveger seg i, jo færre enkle ting det er å holde i og vise fram, dess viktigere er det å vite hvor en skal, og hvordan fortellingen skal presenteres. Noen trodde lenge at de var utenfor fortellingene, at de kunne leve lykkelig og rolig til sine dagers ende, helt til eventyrets sluttlinje plutselig sto der i rødt; snipp - snapp - snute. Du er ute.
*****
Ivar Frønes er dr.philos og professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Han har fulgt samfunnsutviklingen på nært hold de siste 25 årene,og har publisert vitenskapelige arbeider om kulturutvikling, ungdomskultur, familie-utvikling og ”det moderne liv”. Kjernen i arbeidet er sosial og kulturell forandring.
Sammen med sin kone Ragnhild Brusdal har han skrevet boken ”På sporet av den nye tid”, en analyse av vår tids utviklingstrekk og ikke minst hva vi kan vente oss i den nære fremtid. Nylig publiserte han ”Handling, kultur og mening”, et sosiologisk verk som legger vekt på fortellingenes betydning i moderne kultur.
Frønes har også publisert populære bøker om det særegne ved den norske levemåten, bl.a ”Kanskje kommer Kongen” (med Andreas Hompland) og ”Den myke manns liv og historie”. Er ellers gammel visesanger, forhenværende motorsyklist, nattradio-medarbeider og skribent. |
