Publikasjoner
Kontakt:
ISCO Group
Postboks 7193 Majorstuen
N - 0307 OSLO
Tlf.: +47 22 06 87 00
Faks: +47 22 06 87 01
E-post: post@iscogroup.no
Besøksadresse:
Oscarsgate 23 i Homansbyen
|
 |
Da Carl Johan ble toppsjef i Norge og Sverige
-en spektakulær lederrekruttering
av Erik Bjørnskau
Den 21. august 1810 ble den franske generalen Jean-Baptiste Bernadotte, en av keiser Napoleon den 1s marsjaller, med adelstittelen prins av Pontecorvo, og dessuten svoger av keiserens eldre bror, valgt til kronprins, og dermed tronfølger i kongeriket Sverige. Han ble valgt av den svenske Riksdagen, en stenderforsamling av adelsfolk, geistlige, borgere og bønder samlet i den beskjedne midtsvenske byen Ørebro, etter nær halvannet år med sammenhengende nasjonal krise. Jean-Baptiste Bernadotte tok senere navnet Carl XIV Johan da han ble kronet til konge i 1818. Selv om historien også tidligere kan fremvise eksempler på planlagte ledervalg og forutgående rekrutteringer av store nasjonale ledere, også statsledere - som under det romerske keiserdømmet, ble dette mer eller mindre systematiske ”søket i markedet” etter en svært tiltrengt ny leder og strateg for den tidlige stormakten Sverige ved inngangen til det 19. århundre, utført av selvutnevnte ”hodejegere” og ”king-makers” som i større grad var naive idealister enn beregnende realpolitikere. Dette ble likevel kanskje det første egentlige eksempel på en ”executive search” og på lederrekruttering i vår del av verden i førmoderne tid.
Denne historien i den store Historien fremstår som en både omfattende og en tidvis komplisert prosess, med mange aktører, mange misforståelser og mange tilslørte hensikter. Den fant dessuten sted i en kritisk periode i Europas historie da hele verdensdelen nærmest befant seg i en kontinuerlig krigstilstand. Jeg skal ikke her komme inn på alle detaljene i denne både spektakulære og dramatisk-teatralske historien, men begrense meg til å skildre selve ”hodejakten” og prosessen som førte frem til riksdagsvalget i 1810. Hele prosessen, aktørene og detaljene, og bakteppet med motiver og ambisjoner, er nøye beskrevet i min bok om denne historiens hovedperson, Bernadotte / Carl Johan, en biografi titulert ”Carl XIV Johan – En franskmann på Nordens trone”, utgitt på Cappelens forlag i 1999. Jeg skal her nøye meg med å referere til hovedpunktene i denne lederrekrutteringsprosessen. Den har flere moderne paralleller, og det selv om verken profesjonelle konsulentfirmaer eller andre spesialister på lederutvelgelse på noe tidspunkt var hyret inn i løpet av den relativt korte tiden – to måneder – det tok å finne en egnet kandidat og få det avgjørende ”styret” – Sveriges Riksdag med kongen på toppen - til å godta kandidaten som til syvende og sist ble det uunngåelige valget.
Når vi her forlater den moderne terminologien, er det likevel verdt å minne om at det var snakk om å finne en fremtidig ny leder for en hel nasjon, og det for den tidligere stormakten Sverige som ennå ønsket å spille en avgjørende rolle på det europeiske sjakkbrettet. Man kan derfor uten tvil anta at det var svært viktig, ja maktpåliggende, å finne frem til riktig mann, en med de absolutt nødvendige personlige og faglige egenskapene. Det var snakk om å velge en kronprins, en tronfølger etter en nyinnsatt og lite karismatisk monark, Karl den 13. En monark som både var gammel, barnløs og som ikke mange svensker trodde kunne få landet på fote igjen etter flere tiår med diplomatisk forvirring, økonomisk tilbakegang og stadig minsket innflytelse i et Europa der de store lederne for hver dag som gikk forandret allianser og spilleregler.
Sverige var en nasjon i krise, både politisk og økonomisk. En ung konge, Gustaf 4 Adolf, var styrtet året før, vesentlig fordi landets ledende statsmenn, politikere, embetsmenn og ikke minst de militære, var frustrert over en rekke nederlag, både diplomatisk og i de konfrontasjonene som gjorde at Sverige mistet provinsen Finland til Russland, og som følge av et mislykket krigstokt mot Danmark Norge i grensetraktene i 1808. Ikke minst hadde den unge og asketiske kongen helt ødelagt forholdet til Napoleons Frankrike gjennom sitt personlige hat til arvtageren etter Revolusjonen. Da Russland derfor allierte seg med Frankrike i 1807 – en allianse som riktignok ikke skulle bli langvarig, og siden Storbritannia samtidig ikke var særlig interessert i å støtte en svak svensk alliert, mistet Gustav all troverdighet i alle leirer, både hjemme og ute. Samtidig eksisterte det en sterk pro-fransk stemning i det svenske establishment – man snakket fransk og var sterkt påvirket av fransk kultur, tenkning og levesett – noe som fortsatt er gjeldende i dagens Sverige i større grad enn i nabolandene. Det var dessuten i hovedsak pro-franske svenske militære som hadde foretatt statskuppet i mars 1809, hadde arrestert den unge kongen og etter hvert fått ham sperret inn og sendt i eksil. Og det var disse som først måtte godta, fordi det ikke fantes andre alternativer, at kongens onkel, hertugen av Södermanland som nå ble Karl den 13, steg opp på ”silvertronen”. Men en kronprins, en veritabel leder, en administrerende generaldirektør for Sverige var maktpåliggende, det både forsto og ønsket de militære, som kuppmakerne Adlersparre og Adlercreutz, og også de toneangivende politikere og hoffmenn som justis- og utenriksminister von Engestrøm, hoffsjefen Wetterstedt og finansmannen Hans Järta.
En første ”executive search” og lederutvelgelse skjedde da også nokså umiddelbart i 1809, da Riksdagen, med de fire stenderne som nå hadde fått både en ny Grunnlov og en ny ”riksanordning” å forholde seg til, umiddelbart etter statskuppet, gikk inn for å velge den danske prinsen Christian August som svensk tronfølger. Dette kunne virke problematisk etter krigshandlingene mellom de to skandinaviske naboene året før, men samtidig var det en naturlig løsning innenfor den pro-franske stemningsbølgen: Norge/Danmark var alliert med Napoleon, faktisk den eneste nasjon som av egen interesse stilte seg på fransk side i Nord-Europa. Christian August, kjent stattholder i provinsen Norge og sjef for den norske regjeringskommisjonen i Christiania fra 1807, var en kjent kriger og en sterk personlighet, om ikke, visstnok, noen sjarmerende mann. At den i Sverige så upopulære danskekongen, Fredrik den 6. ønsket å fortsette krigshandlingene mot sin nabo i øst i 1809, ble heldigvis for Christian Augusts vedkommende avverget av klokere politikere og hoffolk i København – det ville jo helt ha slått bena under dette dristige kronprinsvalget. Christian August ble derfor valgt av den svenske Riksdagen som satt sammen i Stockholm, og han tiltrådte med det forsvenskede navn Karl August i januar 1810. Uheldigvis døde den nye kronprinsen av et hjerteattakk under en troppeparade i Skåne bare fem måneder senere. Dermed var Sverige, folk og konge, king-makers og ”styret”, på nytt i en utfordrende for ikke å si svært vanskelig situasjon.
Rett etter, i juni 1810, inntreffer det så en svært uvanlig og nokså uoversiktlig tildragelse, i Sverige og i Paris omtrent samtidig, hendelser som er denne beretningens hovedanliggende. For uten forutgående eller systematisk planlegging, kanskje bare utløst av enkelte uformelle rådslagninger i hemmelige kulisser, ordvekslinger som for alltid er gått i glemmeboken – dette med at ”noen hadde snakket sammen”, uten heltidsansatte konsulenter eller lobbyfirmaer, uten offisielle oppdrag og uten klart definerte strategier, settes det i gang en forbløffende, men også, skal det vise seg, vellykket lederutvelgelse, og det rettet mot en person bare en håndfull i maktapparatet i Sverige noen gang hadde hørt om. Ikke hadde de sentrale politikere i Stockholm foretatt noen kartlegging eller analyse av såkalte ”aktuelle søksmiljøer”. Når den etter hvert aktuelle kandidatens navn kom opp, foretok ingen grundige sjekk av bakgrunn, kandidatens egentlige motivasjon ble aldri avklart, og den aktuelle kandidaten ble aldri innkalt til noen ”innledende samtaler” - igjen for å holde oss til dagens fagterminologi. Sverige – eller en del av Sverige – kunne svært gjerne tenke seg en franskmann, av den enkle grunn at Napoleons stjerne sto høyt på himmelen, selv i det fiendtlige Sverige. De franske krigsmeritter var beundret av de svenske militære, ja langt inn i det svenske politiske establishment. Hvis man nå kunne få tak i en franskmann så ville man kunne gå inn på Napoleons side. Og siden man mistrodde den fransk-russiske alliansen, ville sjansene for å vinne tilbake Finland fra tsaren være gode. Mange tenkte slik, men ingen hadde politisk mot, vilje eller vidsyn til å gjøre noe med dette da sommeren kom til Sverige i 1810.
Unntatt faktisk en mann. Carl Otto Mørner var en lavtstående offiser, riktignok baron, men bare med løytnants grad. Men han var en idealist som ønsket å hjelpe sitt fedreland. Den offisielle historien forteller at han på egen hånd fikk ordnet seg til et kureroppdrag til Paris – som budbringer av et offisielt skriv fra gamlekongen Karl 13 til Napoleon om at kronprinsutvelgelsen i Stockholm var i gang, og at man sannsynligvis gikk for en dansk prins. Men egentlig hadde den 29-år gamle Mørner helt andre hensikter med sin Paris-reise. Hva var det så som var på gang i Stockholm? Etter Karl Augusts plutselige bortfall, hadde politikere og regjeringsmedlemmer stilltiende og resignert måttet samle seg om den avdøde tronfølgerens bror, en prins ved navn Fredrik Christian, en enda kjedeligere og et enda mindre egnet kongsemne, som ikke minst totalt manglet militær erfaring. Et dårlig alternativ mente de fleste, men det fantes svært få andre gode kandidater. En tysk-russisk prins, svoger av tsaren, danskekongen selv i en stor-union (svært lite aktuelt i Stockholm) og et par mulige outsidere som den senere ”17.mai kongen” i Christiania, Christian Fredrik. Ingen av disse skapte noen entusiasme.
Mørner ankommer Paris i slutten av juni. Den 25. juni får han via offiserskontakter i storbyen audiens for den berømte marsjall Bernadotte, sakførersønnen fra Pau som selv hadde gått alle gradene i de franske styrker, fra det gamle regimes tid, gjennom den opprivende revolusjonen som gjorde ham til general og så som en av Napoleon Bonapartes nærmeste våpendragere over slagfeltene i Europa. Mannen som hadde ført divisjoner gjennom hele Tyskland, fra Nord-Italia til Austerlitz og Jena, via beleiring av Lübeck til ny krigføring i Polen, guvernøroppdrag i Hamburg og så tilbake til slagmarken ved Wagram, og sist, i august 1809, som leder av et vellykket forsvar mot et engelsk ekspedisjonskorps på øyene utenfor Flandern. Bernadotte var verdenskjent i militære kretser, må man trygt kunne anta. Likevel ble det spekulert om, ikke uten grunn, et stadig dårligere forhold til Napoleon, broren til hans kones svoger – og for den pikante historiens skyld – hustruen Desirées gamle forlovede fra revolusjonsårene på 1790-tallet. Bernadotte kjenner jo ikke Mørner, men lytter oppmerksomt til den unge svenske offiseren og hans smigrende forslag. Den unge baronen henstiller den da 47-år gamle men ungdommelig utseende marsjallen og prinsen – en adelstittel han hadde fått av Napoleon – om å bli Sveriges kronprins. Bernadotte nikker stumt, må vi tro, men han kan selvsagt ikke akseptere uten videre. Han gjør det klart at Napoleon uansett må forespørres om noe slikt. Ikke at Bernadotte egentlig bryr seg om keiserens mening, men en aksept er helt nødvendig. Han har lært seg å nære en solid porsjon skepsis til hva Napoleon kan stå bak. Bernadotte opplyser at han skal ta opp spørsmålet ved nærmeste anledning, som er en audiens hos keiseren noen dager etter. Bernadotte er som sagt på vakt, kanskje har Napoleon en finger med i spillet? Den mistanken skal vise seg grunnløs. For samtidig har den franske keiseren mottatt brevet fra gamle Karl 13 hvor den svenske kongen ærbødigst meddeler Frankrikes og verdens hersker at man i Sverige, etter den første nyvalgte kronprinsens død, sannsynligvis vil velge hans bror til samme stilling. Napoleon følger egentlig dårlig med i interskandinaviske monark-intriger, men er i prinsippet fornøyd med dansk innflytelse i Stockholm. Danskekongen, og en union, hadde vært best, men han har sant å si mye annet å tenke på.
Samtidig, utenfor St. Cloud-slottet vest for Paris treffer Mørner, som nå i brevs form har gjentatt det formelle forslaget til marsjall Bernadotte om Sveriges trone – utferdiget helt på egen hånd må det minnes om – en annen og mer innflytelsesrik svenske i Paris, generalen Fabian Wrede. Han har tidligere på våren kommet til byen, også han i kurer-ærend, med lykkønskninger fra Sverige i anledning Napoleons nyeste ekteskapsinngåelse med den østerrikske prinsessen Marie-Louise. Wrede er nok forbauset over sin unge landsmanns initiativ, og regner med at noe stikker under. At andre kan stå bak Mørners forslag – for eksempel baronens eldre slektning og mye mer sentralt plasserte general, Gustaf Mørner. General Mørner kjente faktisk til Bernadotte, og hadde ganske sikkert lenge snakket varmt om den korrekte, sjarmerende og ridderlige franske feltherren, som hadde beleiret Lübeck i november 1806, da Mørner med et svensk korps befant seg på prøyssisk side og etter hvert ble fanget av franskmennene. Bernadotte, som kommanderende general, hadde behandlet Mørner som en likemann, og etterlatt seg et sterkt inntrykk. Selv om det var over tre år siden, var nok Bernadotte et navn på svenske offiserers lepper, må vi helt sikkert tro. Men var den unge baron Mørners initiativ av den grunn planlagt? Dette er høyst usikkert. Et annet element som kan tale for dette, er imidlertid at den unge Mørners søster var gift med den kjente hoffmannen Wetterstedt, også han en mann med innflytelse. Rent formelt får likevel Carl-Otto Mørner forskrekkede reaksjoner når han er tilbake i Stockholm og stolt forteller hva han har gjort. Utenriksminister von Engestrøm er, i hvert fall offisielt, skremt og langt fra fornøyd. Den unge Mørner får nærmest taleforbud og sendes ut til kaserner i den svenske provinsen.
Samtidig i Paris er det nå general Wrede som besøker Bernadotte. De to har truffet hverandre før. Wrede utspør forsiktig marsjallen om Mørners forslag, benekter ingenting, antyder at forslaget kan tenkes å få støtte i Stockholm (selv er han nok usikker) men minner om en del forutsetninger. Bernadotte feier bort ryktene om et anstrengt forhold til keiseren. Betingelser? Jo, Bernadotte kan akseptere å konvertere til den lutherske lære. Og lære seg svensk. Bernadotte har tydeligvis begynt å tenke alvorlig gjennom forslaget. I de påfølgende dagene lufter han derfor forslagene og mulighetene for Napoleon. Keiseren er forvirret: var ikke svenskene blitt enige om en dansk prins som tronfølger? Litt irritert, av gammel vane, var han nok også på den inngiftede slektningen som han i flere år mistrodde og voktet på. Men når Napoleon til syvende og sist både aksepterer og ikke avkrever noen troskapsed av en ”svensk” Bernadotte har det antagelig sammenheng med at han slett ikke trodde på marsjallens sjanser til å bli valgt av det svenske folk. Det kunne derfor bare bli et nytt moralsk nederlag for den brysomme slektningen, noe som passet keiseren bra og bekreftet det han alltid hadde ment om den brysomme ”gascogneren”. Bernadotte selv mente helt til sin død, at Napoleon så lenge det var mulig håpet og ønsket at Bernadotte ikke skulle få jobben, men bare aksepterte da han forsto at ingen andre franske generaler var villige. For Napoleon innså raskt fordelen ved å få plassert en franskmann i Stockholm, nå som skyene tårnet seg opp igjen rundt den fransk- russiske alliansen. Med et lydig Sverige kunne keiseren få orden på fastlandsblokaden mot Storbritannia. I 1910 var Sverige en smuglerhavn for varer til kontinentet, og en plage for Napoleon. Den franske keiseren undersøkte derfor diskret om ikke andre – og i hans øyne bedre – franske marsjaller eller prinser kunne være aktuelle. Men de navnene som kom opp var enten uaktuelle pga religion, eller hadde andre oppgaver som til syvende og sist var viktigere – for keiseren.
I Paris trodde altså ikke Napoleon på Bernadottes muligheter, men han ga ham med viten og vilje – og full av baktanker, en slags foreløpig støtte. Likevel kunne han ikke formelt støte eller uroe den russiske tsar ved å utfordre ham på en slik måte. Napoleons første og formelle beskjed til Stockholm og resten av verden var derfor likevel at han godtok Sveriges valg av en dansk prins som kronprins. Det er bemerkelsesverdig at den lederrekrutteringsprosessen som nå utvikler seg utover sommeren, helt foregår uten at kandidaten selv er spesielt engasjert – han sitter nærmest bare parat og venter på en formell bekreftelse. Det er andre aktører som melder seg, individer som, på samme måte som Mørner, har ulike og vikarierende motiver og egeninteresser for å bidra til dette originale kronprinsvalget. En av disse er en fransk handelsmann med erfaring fra Sverige, Jean-Antoine Fournier. Han hører om forslaget av den svenske konsul i Paris, Elof Signeul, og tilbyr seg overraskende å tale kandidatens sak i Sverige. Både Fournier og Signeul ser at de kan tjene på dette. Fournier snakker svensk etter tidligere forretningsopphold i Gøteborg, og han ser nå for seg en ny konsulstilling på den svenske Västkusten. Han har likevel tenkt seg nordover i disse dager for å gjenoppta sine handelsvirksomheter, så han oppsøker Bernadotte i Paris, minner om at de faktisk har truffet hverandre tidligere, da marsjallen var fransk guvernør i Hamburg i 1808, og han tilbyr seg nå derfor å være Bernadottes talsmann i Sverige. Konsul Signeul, som nå er informert om denne underlige historien av Mørner selv, er på sin side nervøs for at dette er en prosess som er styrt av innflytelsesrike folk, og han vil ikke risikere å havne på gal side ved ikke å assistere. Signeul sørger derfor for at Fournier får et offisielt reisepass utstedt av den franske utenriksministeren Champagny personlig. Siden Signeul som svensk konsul insisterer, får det franske UD dermed en sterk følelse av at det kanskje ligger noe håndfast og reelt i dette initiativet. Skulle Stockholm, svenskekongen, likevel, mene at en fransk marsjall bør være kandidat?
Det går mange sommeruker før Fournier ankommer Sverige. Det er i seneste laget. Riksdagen er allerede samlet i den lille byen Ørebro, tronfølgersesjonen åpnes formelt den 6. august. Det hersker en viss resignasjon, medlemmene er uten entusiasme i ferd med å akseptere at man neppe kan unngå den danske prins Frederik Christian som tronfølger. Navnet Bernadotte er riktignok fremmet, som et benkeforslag, en fjerde kandidat lansert av noen militære og riksdagsmedlemmer som har hørt visse rykter. Riksdagskomiteen, det såkalt ”hemliga utskottet” må først enes, så kan Riksdagen debattere, det skal voteres og regjeringen får avgjørelsen før den legges frem for kongen. Riktignok har både Gustav Mørner og Wrede snakket entusiastisk om den franske muligheten i salongene i byen, men Riksdagen har ikke noe konkret å holde seg til. Men Fournier, den foretaksomme lobbyisten og Sverige-eksperten fra Grenoble, ankommer nå Ørebro og drar rett til utenriksminister von Engestrøm og viser frem pass og introduksjonsskriv fra den franske utenriksministeren og anbefalingsbrevet fra Signeul. I seg selv kan dette virke utilstrekkelig. Men Fournier klarer å overbevise den aldrende von Engestrøm til å tro at Bernadotte aldri ville ha sagt seg villig hvis ikke det var dette Napoleon ønsket. For en mulighet for Sverige! Dessuten understreker Fournier at det er store materielle fordeler knyttet til det franske kandidaturet. Bernadotte er rik, og er innstilt på å la sine rikdommer som sine forbindelser komme sitt nye land til gode. Fournier nevner en sum på hele 8 millioner francs som den franske marsjallen kan utstyres med, i tillegg til at Sverige vil kunne få tilbake franskerobret gods i Pommern som kompensasjon for marsjallens eiendommer i Frankrike og i Polen. Så begynner Fournier å treffe riksdagsrepresentanter i Ørebro. I tillegg til sine offisielle papirer og anbefalingsbrev får han raskt produsert flyveblader og propagandaskriv om den nye kandidaten. Dessuten har han et lite underlig trumfkort. Han har tatt med noe så kuriøst som et lite tannpirkeretui i elfenben med portretter av marsjallens kone, Desirée, og, ikke minst, av deres sønn. Arvingen. Den nye kronprinsen kan altså starte et nytt dynasti – bildet av den ca. 10 år gamle Oscar unnlater ikke å gjøre et visst inntrykk på så vel riksdagsmedlemmer som på den tross alt innflytelsesrike ministeren von Engestrøm.
Så kan man spørre seg; virket virkelig disse tross alt nokså sammenraskede PR-fremstøtene, samtalene, forsikringene om en strålende svensk-fransk fremtid? Visste de enkelte riksdagsmedlemmer hvem Bernadotte var? Svaret er helt sikkert usikkert, og for manges vedkommende nei. Likevel må denne sterke franskstyrte og på overtid gjennomførte kampanjen ha hatt stor virkning. Aller viktigst: Det offisielle Sverige mente å forstå at Frankrike selv, med Napoleon i spissen, nødvendigvis sto bak kandidaturet til den høyreiste og vakre hærføreren og prinsen fra Syd-Frankrike. Ironisk nok: i Paris trodde Napoleon hele tiden at Sverige hadde bestemt seg for en dansk prins. I Ørebro støttet nå folk som Wetterstedt og Gustaf Mørner åpent prinsen av Pontecorvo. Det hemliga utskottets første innstilling den 16. august ble derfor forkastet av regjeringen. Komiteen måtte samles på nytt, og fremla noen dager senere forslag på marsjall Bernadotte, Prins av Pontecorvo, med ti mot to stemmer. Den 21. august valgte de fire stenderne med stort flertall denne kandidaten, selv om forvirringen var stor. Da en del av adelens representanter under diskusjonene om komiteens forslag refererer til ”Prinsen av Pontecovo”, lyder det protester fra bøndenes benkerader og slagordet: Vi vil ha Bernadotte!
Den overraskende tronfølgerstriden var kommet til ende. Da valgkomiteens innstilling var klar, måtte selvfølgelig den bekymrede gammelkongen varsles for at han kunne akseptere denne nye kandidaten. Carl XIII skal ha vært forvirret og ikke lite urolig. For var ikke denne generalen og Napoleons mann en tidligere revolusjonær og jakobiner? ”Smakte ikke dette av Revolusjon”, tenkte og sa den forskremte monarken. Han blir beroliget, både av generalen Adlercreutz – kuppmakeren, og ikke minst av sin franske adjutant, en mann fra det gamle regimet, rojalisten Suremain. Kongen blir overbevist. Den svenske adelen slutter rekkene, Dette er også keiserens, Napoleons klare ønske. Så kongen lar seg overbevise. Og lar Riksdagen få vite at han samtykker. Håpet om ”den sterke mann” har feiet all tvil til side.
Som et postskriptum skal det nevnes at Napoleon derimot helt sikkert var misfornøyd, og hadde den bestemte følelsen av å ha blitt lurt. Han prøver, i det siste møtet med Bernadotte i Paris, før dennes endelige avreise mot nord i oktober, å få en slags garanti om at det ”nye” Sverige på et vis fortsatt skal være Napoleons vasallstat. Men akkurat det nekter Bernadotte, høflig men svært bestemt. Og Napoleon aksepterer. Akkurat dette er særlig viktig for den senere Carl Johans ettermæle, og noe han aldri unnlot å hamre inn til alle som ville lytte. For i Frankrike skal han i mange år fremstilles som en forræder når han noen år etter kronprinsvalget, og etter en lang diplomatisk kamp og mange overveielser, bestemmer seg for å gå inn med Sverige på de allierte side i kampene, fra 1812 og fremover. Kronprinsen stiller seg selv i spissen for en liten men viktig svensk troppestyrke på den kombinerte russisk/prøyssisk/østerrikske siden i felttoget som ender med det store Nasjonenes slag ved Leipzig i oktober 1813, der Napoleon for første gang taper et avgjørende og viktig slag. Men Bernadotte var aldri noen forræder. Avtalen mellom ham og Napoleon på sensommeren 1810 er udiskutabel og bygger på flere vitneutsagn, samt på den senere svenske kongens egne memoarer og gjenfortellinger til biografer. Bernadotte forsøkte i det lengste å få Napoleon til å ta til fornuft i 1811-1812, men uten å lykkes. Carl Johan hadde fra dag én erklært sin lojalitet til sitt nye fedreland.
Fikk så ”konsernet” Sverige sin beste sjef, den riktige generaldirektøren? Ettertiden har vel i det store og det hele kunnet gi et rungende positivt svar til dette spørsmålet. Mye ble annerledes, og mye av det Bernadotte forsikret med sin gascognske selvsikkerhet og ”panache”, som franskmennene sier, var direkte feil. Han var ikke så rik – og Napoleon fjernet nokså fort mye av de verdiene han hadde lovet at den tidligere undersåtten kunne ta med seg mot nord. Men han var fortsatt velstående, og Sverige kunne likevel nyte godt av hans sjenerøsitet i mange år: Carl Johan tok alltid ut egne midler, fra egne private kasser, når det var nødvendig. Ikke lærte han seg svensk heller, i hvert fall ikke mye. Det tok han seg ikke tid til – og litt behagelig anlagt var han vel også. Dessuten mestret jo hele overklassen fransk. Den aller viktigste forventningen, nærmest forutsetningen for rekrutteringen, skulle heller ikke vise seg å bli oppfylt. For Bernadotte fant fort ut at å søke en ny gjenforening med den tidligere finske provinsen var en dårlig ide. Å holde seg inne med Russland, og etter hvert også Storbritannia, var mye sikrere for Sverige. Derfor snudde Carl Johan seg mot Norge – en forening, en politisk union her var naturlig geografisk, og langt å foretrekke for en militær strateg vokst opp med Napoleons og det gloriøse Frankrikes ideer om nasjoner som burde høre sammen, samarbeide og stå sammen.
Til tross for den hasardiøse og svært tilfeldige rekrutteringen var tronfølgervalget i Sverige i 1810 et lykkelig valg. Den nye kronprinsen ble som man håpet den sterke, egentlige sjefen allerede fra han gikk i land i Helsingborg. Da han tok det korte steget opp på silvertronen i 1818, ved Karl 13s død, hadde han allerede i mange år i realiteten vært Sveriges udiskutable og beundrede leder. Carl Johan ble stifter av et dynasti som fremdeles sitter på tronene i Sverige og gjennom inngifte, også i Norge. Til tross for at han var en oppfarende, omskiftende og til tider vanskelig person, med et drømmende sinn, og nokså uberegnelig og sydeuropeisk annerledes, la han grunnlaget for det moderne konstitusjonelle monarki i Norden. Han styrte Sverige-Norge sikkert, og med atskillig klokskap og mot, fremover gjennom over 30 år mot mer demokrati og folkestyre.
Om forfatteren
Erik Bjørnskau er 59 år og bosatt i Oslo. Han er kulturjournalist i Aftenposten, hvor han har jobbet siden 1982, og er spesialist på fransk kultur og kulturhistoriske emner. Biografien om Jean-Baptiste Bernadotte, ”Carl XIV Johan: En franskmann på Nordens trone” var hans første bok, utgitt på Cappelens forlag i 1999. |
